Sture varmer seg

Vi reiste opp til Onsrudvatna og fylte pulken med utstyret vi trengte for en liten overnattingstur. Magnus var helt på topp og praten var deretter(jeg har aldri hørt noen guttunge som skravler så mye). Han skulle fortelle om alt han så og det var jo bra for han er en vitebegjærlig liten villmann og flink til å huske det han får høre. Så den lille skituren ut i skogen var ikke preget av like mye stillhet som Sture og jeg er vant til. Vi kan nemlig gå i flere kilometer uten å si ett ord til hverandre. Ett blikk til hverandre sier ofte mer enn tusen ord om hvordan vi har det sammen ute.

Da vi kom fram var det bare å finne frem spadene, saga og øksa og begynne på å lage en leirplass. Sture kastet seg over ei tørrgran så flisene haglet rundt ørene på han, mens jeg og Magnus laget i stand ett sted vi kunne sove. Er det mat snart nå da...... var ett av spørsmålene som stadig gjentok seg fra Magnus.

God varme i en kald vinternatt

Etter litt jobbing med graving og knekking av grankvister til sengene begynte leiren å ta form, godt timet med vedhogsten til Sture. Presenningen skulle spennes ut da bålet sto ferdig klart til å tennes. Da tok vi med Magnus ned til løypa og kikket litt på månen, stjernene og alle sporene etter dyr som hadde krysset skiløypa.

Etter en stund var Magnus blitt kald, og til og med Sture og begynte så smått å fryse etter jobben med leiren. Vi gikk tilbake til leirplassen og skiftet til tørre klær og fant fram stekepanna. B ålet fikk god fyr og vi fikk varmen i oss igjen. Det var - 12 grader utenfor varmen fra bålet, men med bål fryser vi ikke. Klokka nærmet seg fort sengetid for Magnus som begynte å bli trøtt, men skravlingen ville ingen enda ta. Vi krøp derfor ned i posene hele gjengen og Magnus skravlet helt til han sovnet. Noe som er ganske utrolig. Han sa ett siste ord, tok ett innpust og sovnet.

Magnus i posen

Etter en liten stund med stillhet satte Sture seg opp. Han lurte på om vi ikke skulle være så fornuftige som å reise hjem på kvelden før veden tok slutt. Det ville bli kaldt for Magnus å våkne klokka tre om natta og fryse. Dessuten hadde han hatt en så fin tur at vi måtte gi oss mens leken var god. Vi pakket sammen og la Magnus sovende i pulken og reiste hjem. Magus synes dette hadde vært en skikkelig tøff tur. Han har nå blitt en god liten villmann og spør stadig om vi skal reise ut på nye villmannsturer.

Bildene fra turen finner du her >